Eksamensoppgave i arkitekturhistorie ved NTNU, Trondheim

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sakshaug gamle kirke

 

  1. Innledning
  2. Presentasjon av bygningen
  3. Bakrunnen for at kirken ble bygd og kirkens funksjon i lokalmiljøet
  4. Byggematerialet
  5. Datering
  6. Arkitekturen og kirkens utseende
  7. Grunnplan
  8. Restaurering
  9. Utsmykning av bygget
  10. Kirkene i Trøndelag
  11. Kirkens rolle i dag
  12. Konklusjon
  13. Litteraturliste

Innledning.

Denne teksten vil omhandle Sakshacug gamle kirke i Inderøy, Nord-Trøndelag. Først vil jeg komme med en bygningsbeskrivelse for å gi et overblikk over kirken. Så vil jeg se på hvorfor kirken ble bygd og kirkens funksjon i lokalmiljøet. I dette avsnittet vil jeg legge vekt på erkebiskopens landflyktighet og hvilken betydning den hadde for byggingen av kirken. Trøndelag hadde på denne tiden blitt et rikt område med flere steinkirker. Det var en rik og kulturell stormannsklasse, med store ressurser og steinkirkene var et symbol på velstanden. Det vil være nødvendig å trekke inn flere av fylkets kirker for å illustrere Sakshaug-kirkens rolle. Jeg vil også sette fokus på byggematerialets funksjon og betydning. Sakshaug gamle kirke har som mange andre steinkirker blitt restaurert, og noe av dette må nevnes. På slutten vil jeg ta for meg hvilken rolle kirken spiller i dag, for så å oppsummere de viktigste elementene i oppgaven.

 

Presentasjon av bygningen

Sakshaug gamle kirke ble trolig påbegynt rundt midten av 1100 tallet. Kirken ligger på en høyde like ved tettstedet Straumen i Inderøy kommune i Nord-Trøndelag. Stilarten er i hovedsak rundbuestil fra 1100-tallet, men med elementer fra nygotikken. Kirken ble restaurert i tiden mellom 1910 til 1958.[1] Fortidsminneforeningen er i dag eiere av kirken.

Inventar: middelaldersk døpefont, prekestol og en  altertavle fra 1600-tallet.[2]

Koret: måler 6,7 x 6,2 m og er av rektangulær form. Det har vinduer mot nord, sør og øst. Veggene er ca 1,4 m tykke.[3] Portalen i nord er sekundært innsatt, antagelig en gang på 1600 tallet.[4] Portalen i sør er ”rekonstruert” som spissbuet, men det vites ikke hvilken form den hadde opprinnelig. Portalen er utstyrt med kapitèl på hver side, trolig en blanding av Waterleafkapitèl og tidlig-gotisk kapitèl med bladknoller. Korbuen ble trolig utvidet på 1600 tallet og inneholder flere våpenskjold.Vi vet om 7 inskripsjoner i koret, og en tegning av kirken på terskelen til sørportalen av koret.[5]

Skipet: måler 17,1 x 9,4 m på innsiden. Det er portaler mot Nord, Sør og vest og alle er i rundbuestil. Nordportalen ble murt igjen  på 1600 tallet, og buen over denne portalen ble ødelagt på 1800 tallet. Opprinnelig hadde portalen en rundbue med chevronmotiv. Denne portalen har også en uthugget djevelskulptur nederst på venstre side av vangen.[6] Noe bedre bevart ble portalen i sør, men den ble også igjenmurt på 1600 tallet . Den er kun dekorert på østsiden. Denne dekoren består av kun ett skulpturert mannsansikt, med to uthogde masker like over. Vestportalen har derimot ingen skulpturer eller dekor. Denne portalen fungerte opprinnelig som dør til vesttårnet. Det er også to andre skulpturer på skipet. Den ene er et mannsansikt med skjegg og den andre forstiller to masker. Videre har skipet fem vinduer, to på hver langvegg og et på vestgavlen.

Veggene er av bruddsteinsmur og varierer i tykkelse fra 1,4 m til 1,7 m. Den sørlige delen av kirken er ca en halv meter ut av lodd og det er derfor blitt bygd støttemurer på sørsiden. Det er ellers anvendt forskjellige typer stein i kirken.[7]

Sakristiet: måler 6,5 x 5 m på innsiden og veggene varierer fra 1,6 til 3,6 m i tykkelse. Sakristiet ligger mot koret og en av de tre støttemurene. Veggene er av murt bruddsteinsmur og satt direkte på fundamentet uten profilert sokkel. Det er et vindu i østveggen og der er det også blitt satt inn en dør.[8] Over sakristiet har det trolig vært et kryssvelv med ribber bygd i teglstein. Dette raste trolig sammen en gang på begynnelsen av 1700 tallet.[9]

 

Bakgrunnen for at kirken ble bygd og kirkens funksjon i lokalmiljøet             

Sakshaug kirke var i middelalderen fylkekirken for Eynafylket. Trøndelag var da delt i åtte små fylker.[10]  Området var på denne tiden et frodig og rikt landområde med flere fremtredende slekter. Som historien forteller oss, stiller Trøndelagsområdet seg ofte på sidelinjen og byr på en ekstra utfordring for kongemakten. Norges andre erkebiskop Øystein Erlendsson kom fra en høyt ansett trøndersk ætt, som var beslektet med Arnmødlingene og kongeætten. Dette hadde stor betydning for erkebiskopens politiske valg og gjennomslagskraft.[11] Øysteins bestemmelse om at bøtene til kirken skulle betales i sølvverdi, ble ifølge Snorre, vedtatt med hjelp fra de mange mektige venner og slektninger i Trøndelag. Ifølge det gamle testamentet skulle de geistlige lederne være uten slektskapsbånd, noe som var langt fra realiteten i Norge like etter stiftelsen av erkebispesetet i Nidaros.[12] Norge fikk sitt første erkebispesete i 1152/53 da Kardinal Brekspear kom til Norge. Tidligere hadde begge områdene ligget under Bremen, og senere Lund erkebispedømme. Brekspear ble sendt av kurien (Pavehoffet), som en del av Pavens utvidnings politikk i Europa. Paven ønsket en kirke uavhengig av kongemakt/keisermakt, eller den territorielle makten. Paven forsøkte gjennom opprettelsen av nye erkebispedømmer, å sentralisere kirkens makt sterkere mot Roma. Ved å knytte den kristne utkanten fastere til kurien, gjennom strengt regulerte erkebispedømmer, direkte underlagt Pavestolen, kunne man hindre Tyske ideèr.[13]  Keiseren i Tyskland  hadde rett til å utnevne biskoper, noe som gjorde det mulig for keiseren å styre kirken i det Tyske keiserriket. Pavens sentraliseringspolitikk hadde som mål å hindre slike forhold mellom kirken og kongemaktene i Norden. Dermed ble Nidaros erkebispesete opprettet.[14] Øystein som på sin tid var en meget sterk person, stod for byggingen av Norges første Katedral. Han engasjerte seg sterkt i byggingen av kirkene også utenfor Nidaros-provinsen, blant annet Sakshaug gamle kirke. Han sørget for innsamlingen av midler, som gjorde det mulig å bygge både Nidarosdomen og en rekke andre kirker. Det å kunne bygge i stein var et maktsymbol, og det var få bygninger i dette materiale før Øysteins tid (i Norge). Trolig ble Sakshaug kirke innviet som sognekirke av erkebiskop Øystein i 1184. Dette er tolket ut fra en inskripsjon på kirken, som forsvant på slutten av 1700 tallet. Dette etter notater fra historikeren Gerhard Schønings besøk i kirka i 1774. Han fant inskripsjonen ”Anno Dni 1184 blev denne kirke bygget og beskikket til en sogne-kirke af ugustino Archiepiscopo.”[15] Dette vil jeg skrive mer om under avsnittet om dateringen av kirken. Denne inskripsjonen viser oss nettopp at Øystein var aktivt deltagende i kirkebyggingen også utenfor Nidarosdomen.

Erkebiskop Øystein valgte å dra i eksil til England i 1180. Dette var en følge av kampen mellom kong Magnus, som kirken hadde stilt seg bak, og Sverre Sigurdsson som påstod å være sønn av kong Sigurd Munn. I 1183 reiste Øystein hjem og etter at Sverre vant sjøslaget i Bergen valgte Øystein å forlike seg med Sverre. Det er hevdet at Øystein gjorde så for å kunne fortsette byggingen på domkirken.[16] Fra denne reisen til England hadde erkebiskopen med seg håndtverkere og ny kunnskap om det gotiske formuttrykket. Vi kan se flere av de samme trekkene med Nidarosdomen, som ved Lincoln-katedralen.[17]

Da Øystein kom hjem, ble den nye tidlig-gotiske stilen brukt, og det er denne stilarten vi finner i koret på Sakshaug kirke. Det er derrimot lite trolig at koret ble bygget i denne stilarten, før man benyttet den i Nidarosdomen. Dette vil jeg også skrive mer om under dateringen av kirken.

Bildet er laget av Anne Arvidsson

For å finne grunnen til byggingen av Sakshaug kirke, må vi altså se på den europeiske historien. Pavens behov for frigjøring fra den verdslige makten gjorde at nye erkebispedømmer ble opprettet, dette for å få bedre kontroll i utkantene. Man kan på mange måter si at kirken drev med en statsdannelse uten landegrenser. Kirken begynte å kreve stadig mer i skatt for å finansiere kirkebyggingen. Erkebiskop Øystein som stod sterkt i Trøndelag via slektskapsbånd fikk støtte til gjennomføring av skattlegging. Dette viser oss at Trøndelag hadde en sterk maktelite, med stor gjennomslagskraft. Kirkebyggingen ble sett på som et viktig statussymbol, og en forsterkning av kirkeorganisasjonen i området. Øystein har selv satt sitt preg på kirken, men hvordan og hvor mye er noe omdiskutert.

 

Byggematerialet

Når man skulle bygge en kirke i middelalderen, var det mange faktorer som spilte inn. Men hovedspørsmålene var som oftest økonomi, plassering og byggemateriale. Sistnevnte var mest knyttet opp mot status, og hvilte på spørsmålet om man skulle bygge i stein eller treverk. Kirken er i hovedsak bygget i stein, men det er benyttet flere typer. Den er for det meste bygget  med bruddsteinsmur, men vi finner også en lokal marmor og noe kleberstein fra Trondheim. Denne blandingen ser vi tydeligst i koret der hjørnesteinene på utsiden er hugget i marmor, mens steinene rundt vinduene og sørportalen er laget av kleberstein fra Slipsteinsberget i Sparbu.[18] Taket var bygd i treverk, men ble som tidligere nevn revet da kirken ble nedlagt 1871. Koret fikk i 1910 nytt tak, og i 1926 fikk også skipet nytt tak.[19] Vi vet at kirkens gamle tak ble revet ned og solgt for å finansiere byggingen av den nye kirken i soknet. Bearbeidet materiale var en ettertraktet vare før de industrielle maskinene kom til Norge.[20]

Hvilke materiale kirken skulle bygges i, var viktig den gang som nå. En steinkirke holder seg bedre over tid, og takket være byggematerialet har vi i dag en kirke som fortsatt kan brukes.

 

Datering

Det er blitt funnet en inskripsjon over inngangen til koret der det sto ”Anno Dni 1184 blev denne kirke bygget og beskikket til en Sogne-Kirke af Augustino Archiepiscopo”. Resten av teksten er noe vanskligere å lese, men inneholder flere navn og to våpenskjold. Koret er trolig ikke fra denne tiden, da dette ville ha vært tidligere en det gotiske formspråket i Nidarosdomen.[21]  Kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson var en av de som studerte denne inskriptionen. Han mente at denne måtte være fra 1600 tallet på grunn av navnene.[22] Historikeren Gerhard Schøning tolket derimot dette som at kirken ble reparert rundt 1600.[23] Videre konkluderer han at på grunn av erkebiskopens hjemkomst fra eksilen, er kilden pålitelig selv om den kan være sekundær.[24] Dette er den samme konklusjonen som Fredrik Wallem kom frem til. Han konkluderte også med at inskripsjonen gikk tilbake til en tapt innskrift fra 1184. På grunnlag av årstallet 1184 og den gotiskformede korportalen og østvinduet, ble det påpekt at Sakshaugkirkens kor var det første gotiske byggverket i Norge.[25] Arkitekten Erling Gjone daterte skipet til midten av 1100 tallet, mens koret ble datert til slutten av 1100 tallet. Dette er det motsatte av normen i steinkirkene. En annen historiker som har jobbet med kirkens historie er lokalhistorikeren Andreas Ystgård. Han skriver at den nåværende kirken trolig var en av de eldste kirkene i Norge. Videre hevder han at kirken trolig ble bygd like etter 1020 i forbindelse med kong Olavs kristning av trønderhøvdingene.Ystgård er også av den formening at sørportalen i koret var den første gotiske portalen i Norden.[26] Dette er en noe omstridt teori, men må likevel nevnes for å vise dateringens bredde. En annen debatt som jeg synes skal nevnes under dateringen av steinkirker, er debatten om bruken av inskripsjoner som primærkilde. Øystein Ekroll har skrevet en artikkel om dette. Her trekker han frem at daterende inskripsjoner kan hindre oss i å se i nye retninger. Koret som etter inskripsjonen er datert til 1184 trenger ikke å datere det ferdige gotiske kor. Han benytter seg av historien til erkebiskop Øystein. Erkebiskopen var som tidligere nevnt i eksil fra 1180 og frem til vigselsen. Ekroll skriver at det kan være det romanske skipet som stod ferdig i 1184, men at det ikke ble tatt i bruk før det var blit vigslet. Dette begrunnes i byggingen av Nidarosdomen. Byggingen av den gotiske oktogonen i Nidarosdomen ble påbegynt da erkebiskopen kom hjem fra eksilen. Det er lite trolig at koret ble bygget på så kort tid. Dette grunngir han med  steinhuggermerkene.[27] I likhet med Nidarosdomen har også Sakshaug gamle kirke steinhuggermerker. Dette skiller seg fra normalen. Det er ikke vanlig å finne steinhuggermerker på kirker på landsbygden, dette var mer et fenomen i de større byene. Sakshaugkirken har et stort antall av disse merkene. [28] Merkene ble benyttet som signatur for den enkelte steinhuggeren. Steinhuggerene fikk akkordbetaling for hvor mye de gjorde og ikke etter antall arbeidstimer. Samme steinhuggermerker finner vi også i Nidarosdomen, noe som viser oss at de samme arbeiderne trolig jobbet på Sakshaugs gamle kirke.11 av 12 steinhuggermerker som vi finner i koret på Sakshaug kirke, finner vi igjen i den øverste delen i søndre trappetårn eller i koret på domkirken[29]

[30]

Her må det nevnes at Nidarosdomen hadde en bygghytte der alle arbeiderne ble samlet, og her ble de fleste steinene hugget og skulpturert. Det er stor uenighet mellom historikerne om hvor mye av arbeidet som ble utført i bygghytten eller i Sakshaug kirke.[31]  Øystein Ekroll og Margrete Syrstad Andås er to av de som har satt fokus på dette.[32] Det er gjort flere omfattende forsøk på å datere kirken. Ved å vektlegge felter som arkitektur, historie og kunst, kan man snevre inn tidsrommene for byggingen. Vi ser også at at kirken er bygget i flere faser. En metode som er blitt brukt for datering er dendrokronologi. Metoden går ut på at man måler lengden mellom årringene i treverket.[33] Værnes kirkes sakristi ble datert med hjelp av denne metoden. Sakshaug kirkes sakristi ble datert  til rundt 1400 på grunnlag av denne dateringen.[34]

 

Arkitekturen og kirkas utseende

Bildet er laget av Anne Arvidsson

Dagens kirke består av kor, skip og sakristi. Opprinnelig hadde kirka i tillegg et vesttårn, men det ble trolig revet eller falt ned, som ved Mære kirke. Mære kirkes vesttårn falt ned i 1277 da fundamentet sviktet. Sakshaug kirke har tre støttepilarer på sørsiden av skipet, noe som kan indikere et lignende hendelsesforløp. Dette vil jeg skrive mer om i det neste avsnittet.[35] Koret i kirka har en blanding av romansk og gotisk dekor, mens skipet kun er gjennomført i romansk dekor. Det vanlige i fylkeskirkene i Trøndelag er det motsatte.[36]  Kunsthistorikeren Lorentz Dietricson mente at kirken var fra romansk tid, siden de fleste av vinduene og portalene hadde runde former. Men det er også en portal og ett vindu med spiss fremme i koret. Dermed ble det ytret en teori om  at deler av kirken måtte ha blitt bygd samtidig som gotikken kom til Norge.[37]

 

Grunnplan

I de aller fleste kirkebygg er det en arkitektonisk tendens til en viss øst/vest orientering på kirkens kortsider. Sakshaug kirke har et visst avvik fra dette. Hva dette skyldes er ikke sikkert. Skipet har det største avviket. Dette har resultert i at skipet ligger skjevt i forhold til koret, som igjen skaper en skjevhet i grunnplanet. Fundamentet kirken er bygget på, kan vi se inne i nordsiden av skipet. Det er likevel flere kirker i Trøndelag som har en lignende skjev grunnmur. Ofte er dette fordi det har stått et bygg der før og man har bygd kirken nærmest rundt det gamle bygget. En teori Jan Brendelsmo presenterer oss for er nettopp denne. Videre mener han at nettopp på grunn av denne skjevheten mellom kor og skip, kan man påvise at de tilhører to forskjellige byggefaser.[38] En annen kirke i Trøndelag som vi vet at dette er et faktum ved, er Mære kirke på Sparbu. Denne kirken har vært et stort studie innefor kultstedskontinuitet. Dette vil jeg skrive mer om senere i oppgaven. Sakshaug kirke er bygget på en naturlig terrasse i landskapet. Bak den sørlige langveggen heller bakken brått. Skipet ble plassert så langt mot skråningen at det ble nødvendig med forsterkninger. Grunnplanet for kirka er prøvd trukket lenger inn på den gamle fundamenteringen. Kirken er egentlig for stor til å plasseres på denne terassen, men det er blitt gjort likevel. En grunn kan være stedets betydning. Også her vil jeg trekke frem Mære kirke. Mære kirke hadde et vesttårn som raste bare noen få generasjoner etter at det stod ferdig. Også Mære hadde som tidligere nevnt et bygg som kirken nærmest ble bygd rundt. Dette avgjorde den nye kirkens plassering og førte til at tårnet raste.[39]

 

Restaurering

I 1851 ble det vedtatt at kirkene måtte romme minst tre tideler av menigheten. Dette førte til at en rekke middelalderkirker ble revet for å gjøre plass til de større og mer moderne kirkene. Ikke før i 1897 kom det en lov mot rivingen av de gamle kirkene.[40] Sakshaug kirke ble nedlagt da den nye stod ferdig i 1871. Som tidligere nevnt ble treverket solgt for å finansiere den nye.[41]  Kirken ble ribbet både for tak, vinduer og dører. Opprinnelig skulle murene også rives men fortidsminneforeningen fikk avverget dette da de overtok eierskapet samme år.[42] I 1910 begynte restaureringen av kirken og skulle ikke bli ferdig før 1958. Arbeidet foregikk i to epoker. Første epoke var mellom 1910 og 1925. Den ble ledet av Nils Ryjord, som opprinnelig var arkitekt. Også Erling Gjone, som ledet arbeidet i andre fase mellom 1925 og 1958 var arkitekt. Første steg av restaureringen ble å sette i stand koret. Det fikk tak, nye dører og vinduer. Det ble også bygget en vegg mellom koret og skipet.[43] Under andre fase av restaureringen ble murverket i skipet og koret reparert. Også skipet fikk nytt tak. Erling Gjone benyttet seg av byggeteknikker  tilsvarende de som ble brukt i middelalderen, noe som ga mange tekniske utfordringer. Spesielt  under byggingen av skipets tak. I  1937 ble det laget dører og vinduer til skipet, men på grunn av dårlig økonomi ble de ikke innsatt før hele 15 år senere. Omtrent samtidig ble det lagt nytt gulv, og murene kalket på innsiden. Koret ble fuget og østvinduet restaurert. Mellom 1954 og 1958 ble også kirkens inventar restaurert. Selve kirken ble restaurert ved hjelp av innsamlede midler, og foregikk derfor i perioder, og over et lengre tidsrom.

Bildet er laget av Anne Arvidsson

To sentrale personer under kirkens restaurering var Nils Ryjord og Erling Gjone. Erling Gjone foretok i tillegg til resatuareringen en arkeologisk undersøkelse under gulvene i kor, sakresti og skip.[44]

 

 Utsmykning av bygget

Alle portalene i kirken har rundbue, med unntak av en portal og et vindu. Disse er å finne fremst i koret. Her har jeg tatt med et eksempel som viser oss nordportalen i skipet. Skipet har som tidligere nevnt portaler mot nord, sør og vest. Portalen her har blitt murt igjen og buen ødelagt som følge av en vindusutvidelse. Opprinnelig hadde portalen en rundbue med Chevronmotiv. På vangen på venstre side ser man en uthugget demonskikkelse med menneskelig ansikt. Ansiktet er utstyrt med bart og spissede ører. Rundt skulpturen er det uthugget et stilisert bladverk. Nedre del av vangen har små arkader og sunken stars.[45]  Demon-skulpuren har ofte blitt tolket som en ”sheela-na-gig”. Det er en irsk skulptureringsform som er ment som en kvinne, som viser frem sitt skjød.[46]

Dette igjen kan vise oss at imigrasjon av steinhuggere hadde stor innflytelse. Vi finner chevron-ornamentikk i skipet på nordportalen, mens sørportalen har waterleaf-kapitèl. Dette underbygger teorien om at skipet trolig er eldre enn koret.

 

Kirkene i Trøndelag

Erkebiskopene i Nidaros hadde et overordnet ansvar for byggingen av kirkene i Innhered i middelalderen. Mære, Sakshaug, Stiklestad og Alstadhaug kirker er alle bygget i stein og stort sett i den samme stilen. Disse kirkene var en storsatsing innen utskiftingen fra trekirker til stein som hovedmateriale i de nye kirkene.[47] Sakshaug kirke skiller seg noe ut med de mange steinhuggermerkene. Steinhuggermerkene finner vi igjen i Nidarosdomen. Det er trolig arbeidere fra bygghytten til Nidaros som oppførte taket i Værnes kirke. Sakshaug kirke hadde i likhet med Værnes og Alstadhaug kirke et sakristi, noe som er høyst sjeldent i Trøndelag. Sakristiet er oftest plassert på korets nordside, men på Sakshaug ligger det motsatt. Årsaken kan være plasseringen av en brønn som det er funnet rester av.[48] Sakshaug kirke har i dag støttepilarer for å hindre kirken i å skli ut. Støttepilarene ble oppført på 12-1300 tallet for å hindre sammenbrudd av murene. Steinene kom fra det nedraste tårnet. Sakristiet er datert til 1400 tallet på grunnlag av likhetstrekk med det man finner på Værnes. Det er blitt datert til 1401 gjennom dendrokronologi.[49] Utvidelser av koret på trønderske bygdekirker finner vi kun på en kirke, Alstadhaug kirke. Koret fikk et tilbygg med utforming som en oktogon. Dette i likhet med Nidarosdomen[50] Tidligere i oppgaven har jeg skrevet litt om erkebiskop Øysteins byggevirksomhet. Da erkebiskopen var i eksil stoppet byggingen av  Nidarosdomen opp, og arbeiderene ble trolig sendt rundt eller jobbet i bygghytten med elementer til de andre kirkene. Denne teorien kan gi oss noen antydninger på datering, men må likevel brukes med forsiktighet.

 

Mære kirke ble i 1966 utgravd. Ledende arkeolog i arbeidet var Hans-Emil Lidén. Under Mære kirke ble det funnet rester av stolpehull til en eldre kirke. Det ble etter hvert gravd enda dypere og der ble det funnet 19 gullgubber i nærheten av fire stolpehull. Dette gir oss tre lag med profane bygg. På baksiden av kirken ble det funnet rester av en kvistflettverksbygning, som trolig stammer fra folkevandringstiden. I Danmark vet vi at kultstedskontinuitet var et faktum. I Norge er det stor diskusjon rundt utbredelsen av dette fenomenet. Et spørsmal man må kunne stille i denne diskusjonen, er hvor stor avstanden mellom det gamle hovet og den nye kirken kan være for å kunne kalles kultstedskontinuitet. [51] Det har blitt spekulert i om også Sakshaug kirkes område kan ha vært et gammelt hov på grunn av kirkens plassering i terrenget.

 

Steinkirkene fra middelalderen i Trøndelag har flere likhetstrekk. En grunn kan nok være at arbeidslaugene reiste rundt og arbeidet på de forskjelllige kirkene i fylket. En del av arbeidene ble også utført i bygghytten ved Nidarosdomen. Det har blitt spekulert i utbredelsen av å bygge kirkene over gamle hov. Mære kirke er trolig et bevis på kultstedskontinuitet. Som tidligere nevnt raste Mære kirkes vesttårn ned i 1277 da fundamentene sviktet. Hadde tårnet blitt plassert litt lenger inne på området, ville dette ikke ha skjedd. Det kan være flere grunner til plasseringen av vesttårnet. Det kan være den tidligere nevnte øst/vest orienteringen av bygget. Det kan også ha blitt bygget  rundt et bygg som allerde stod der. Man måtte da forholde seg til eksisterende fundamenter.  Plasseringen kunne også være en følge av bevisst tenkning for å videreføre tidligere religiøse seremonier.

 

Kirkens rolle i dag

Sakshug gamle kirke ble nedlagt da den nye kirken ble tatt i bruk i 1871. Kirken ble lagt brakk for så å bli gjennoppbygd. I dag er kirken lite brukt. I tillegg til at den nye kirken er mer enn stor nok, er Sakshaug gamle kirke veldig kald om vinteren. Den blir imidlertid ofte brukt til bryllup og sommergudstjeneste ved spesielle anledninger. Den nye kirken som ligger et stykke nedenfor, blir i dag benyttet som Innheredes menighetskirke. Dette er en kirke i treverk og stein. Den ble bygd i 1871. Arkitekt var Hãkon Mosling og kirka har plass til ca 1000 mennesker og er med det en av landets største landskirker. Kirken rommer også i dag godt over 30 % av menigheten[52]

 

Konklusjon

Sakshaug gamle kirke ble bygget som en følge av kristningen av Norge. Og det har derfor vært nødvendig å trekke inn grunntrekkene i kirkens makt- posisjonering i Europa. Det er også viktig å trekke frem de historiske aspektene for å vise stilartenes utvikling. Her trer erkebiskop Øystein Erlendsson frem. Historien gir oss grunlag for debatten om dateringen av Sakshaug gamle kirke. Det er noe uenighet om når kirken ble bygget, men ved å datere kirken gjennom historie, arkitekturiske elementer fra andre kirker og moderne metoder som dendrokronologi kan vi snevre inn dateringen. Sakristiet i Værnes kirke ble datert ved hjelp av dendrokronologi og på grunn av likhetene bygningsmessig, antas sakristiet i Sakshaug å stamme fra samme tidsrom. For å kunne datere et bygg er det derfor viktig å skape en åpen debatt mellom de forskjellige fag og metodene. Dette er særs viktig i bygningsarkeologi, da det er flere faktorer som spiller inn. Jeg har skrevet litt om Øysteins maktkamp med Kong Sverre. Øystein så seg tvunget til å reise i eksil i England, dette førte til at nye impulser innen stilart og byggetknikk kom til Norge. Dette satte sitt preg på Nidarosdomen, der Øystein var ansvarlig for utformingen av katedralen. Han hadde også et overordnet ansvar for byggingen av kirkene i Trøndelag, og her kommer Sakshaug kirke inn i bildet. Man mener å kunne påvise at Øystein brakte gotikken til Norge. I senere tid er det blitt stilt spørsmål om ikke gotikken kunne ha kommet noe tidligere enn dette. Denne debatten er for stor og inviklet til at den kan sette sitt preg på oppgaven. Grunnen til at dette må nevnes er at Sakshaug kirke har elementer fra den nygotiske stilen, og dette har man benyttet seg av for å datere den. Ved å vektlegge områder som arkitektur, historie og kunst kan man snevre inn tidsrommene for byggingen av kirken. Vi ser også at at kirken er bygget i flere faser, noe som gir oss innsyn i steinarkitekturens historie. Inskriftene i steinverket gir oss også grunlag for datering og viten om hvem som jobbet der. Bygningsmessig har kirken en vanlig disposisjon for sognekirke fra denne tiden, men skiller seg ut med at koret ser ut til å være bygget til slutt.

Selv om kirka i dag ikke regnes å være i aktiv bruk, er den et symbol på Norges storhetstid. Et historisk landemerke. Kirken gir oss et innblikk i byggeteknikker,  byggemateriale og sosiale forhold.

I denne opgaven har jeg satt fokus på de sosiale, kulturelle og økonomiske årsakene til byggingen av kirken, og hva disse faktorene hadde å si for utformingen og stilarten av kirken. Da det er noe vanskelig å konkretisere byggherrens ønsker da det ikke eksistere noen skriftlige kilder. Sakshaug gamle kirkes stilart er forsøkt trukket som en rød tråd gjennom oppgaven. Kirkens begrensninger innen økonomi ble løst ved hjelp av skatter fra bondestanden og gaver fra sognets mektige slekter. Ved innføring av nye stilarter som gotikken stilles man ovenfor nye teknikker og bedre utnytting av materialene. Balanse og bærekraft er  nøkkelordene her.

 

 

 

Litteraturliste

 

* Alexander, Jennifer 1996: Masons` Mark and Stone Bonding. I The Archaeology of Cathedrals, red. av Tim Tatton-Brown og Julian Munby. The OxfordCommittee for Archaeology, Oxford:20

* Andås, Margrete Syrstad 2003: Merker i stein; Om bygghytten ved domkirken på erkebiskop Øysteins tid. Trondhjemske samlinger 2003:35

* Bagge Håkon Sverre: Den heroiske tid – kirkereform og kirkekamp 1153-1214”, : Ecclesia Nidrosiensis 1153-1537. Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie, red. Steinar Imsen (Senter for middelalderstudier, NTNU. Skrifter nr. 5)

* Berg, Arne 1984: Tre gamle sakristi i Nord-Trøndelag. Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Årbok 1984:139-140

* Brendalsmo, A. Jan 2001: Kirkebygg og kirkebyggere. Byggherrer i Trøndelag ca 1000-1600. Dr.art. avhandling i arkeologi, universitetet i Tromsø:214

* Dietrichson, Lorentz1906: Vore fædres verk. Norges kunst i middelalderen. Gyldendals boghandel nordisk forlag, Kristiania og Kjøbenhavn: 203-204

* Ekroll, Øystein 1994: Sakshaug kyrkje. I en reise gjennom norsk byggekunst. Fortidsminneforeningens eiendommer gjennom 150 år, red. av Terje Forsth. Fortidsminneforeningen. Oslo: 121-125

* Ekroll, Øystein 1997: Med kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen 1050-1550.Samlaget, Oslo:105-286

* Ekroll, Øystein 1997: Trøndersk steinkyrkjer frå mellomalderen. Nord-Trøndelag historielag årbok 1997: 114-209

* Ekroll, Øystein 1998: Om arkitekturhistorie, stilhistorie og datering. I innskrifter og datering. Senter for middelalderstudier. Skrifter nr 8, red. av Audun Dybdahl og Jan Ragnar Hagland. Tapir akademisk forlag. Trondheim:109

* Fischer, Dorothea 1965: XIII Stenhuggermerkene. I Domkirken i Trondheim. Kirkebygget i middelalderen. Bind II. Land og kirke, Oslo: 537-543

* Gjone, Erling 1969: Sakshaug gamle kirke iInderøy. Foreningen til Norske fortidsminnesmerkers Bevaring. Fremtid for fortiden, jubileumsutgave 1969:122

* Krüger, Sverre 1994: Sheela-na-gig-provokasjonkonflikt-forløsning. Spor- Fortidsnytt fra Midt-Norge nr 3 1994:30

* Lidén, Hans-Emil 1991: Fra antikvitet til kulturminne. Trekk fra kulturminnevernets historie. Universitetsforlaget, Oslo:45-46

* McNicol, John 1997: Plassering av de første kirkene i Norge i forhold til de førstekultstedene. KULT´s Skriftseie 98. Oslo, Norges forskningsråd: 12-214

* Olsen, Magnus 1960: Nord-Trøndelag fylke. Norges innskrifter med yngre runer. XV. Norges indskrifter indtil Reformatione; afd.2. Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, Oslo:100-108

* Schøning Gerard: reise som giennom en Deel af Norge i de Aar 1773,1774,1775 paa Hans Majestæt kongens Bekostning er giort og beskreven. Selskabet, Trondheim 1910: 236-237

* Storemyr, Per: Stein til kvader og dekor i Trøndelags middelalderkirker. Tapir akademisk forlag. Trondheim 2003:447

* Ystgård, Andreas: Kyrkjer i Inderøy prestegjeld. Inderøyboka, bind I del II. Inderøy 1973:290-294

* Wallem, Fredrik 1933: stenhuggermerkene i Sakshaug kirke. I det kongelig Norske Videnskabers Selskab fo9rhandlinger Bd V Nr. 36. Trondheim: 140-142

 

Internett

http://www.inderoy-prestegjeld.no/inderoy_sokn/sakshaug_kirke.htm (13.apr.09)

                                

http://www.snl.no/Sakshaug_gamle_kirke (12.apr.09)

 

http://historie.cappelen.no/historie1/kap4/kildeoppgaver/kildeoppgave.html?id=125 (11. mai. 09)


[1] Ekroll 1997b:123

[2] http://www.snl.no/Sakshaug_gamle_kirke

[3] Storemyr 2003: 447

[4] Ekroll 1997:117

[5] Olsen 1960:100-108/Ekroll 1997:118

[6] Ekroll 1997:114

[7] Ekroll 1997:114

[8] Ekroll 1994:128

[9] Berg 1984:140

[10] Ekroll 1997:105

[11] http://www.snl.no/%C3%98ystein_Erlendsson

[12] Bagge:69-72

[13] Moseng2007:117-118

[14] http://historie.cappelen.no/historie1/kap4/kildeoppgaver/kildeoppgave.html?id=125

[15] Schøning 1910:236-237

[16] Moseng 2007:125-128

 

[18] Storemyr 2003:447.

[19] Ekroll 1997:112

[20] Ystgård 1973:293

[21] Alexander 1996:20

[22] Dietrichson 1906:203-204

[23] Schøning 1910:236-237

[24] Dietrichson 1906:203-204

[25] Wallem 1933:140-142

[26] Ystgård 1973:290-291

[27] Ekroll 1998:109

[28] Andås 2003:35

[29] Alexander 1996:20

[30] Fischer 1965:537, 543

[31] Ekroll 1997a:115

[32] Andås 2003:35

[33] Ekroll:1997b:284-290

[34] Ekroll 1994:121-125

[35] Ekroll 1994:121-125

[36] Ekroll 1994:122

[37] Dietrichson 1906:203-204 (s.10)

[38] Brendalsmo 200:214

[39] Ekroll 1997:106

[40] Lidén 1991:45-46

[41] Ystgård 1973:293

[42] Gjone 1969:122

[43] Ekroll 1997b:123

[44] Ystgård1973:294

[45] Ekroll 1997b:114-123

[46] Krüger 1994:30

[47]http://www.visitinnherred.com/?page=poiart&tema_art_id=148

[48] Berg 1984:139-140

[49] Ekroll1994:121-125

[50] Ekroll 1997:286

[51] McNico 1997:12-214

2 thoughts on “Sakshaug gamle kirke”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *